1.2.08
Kjære tankebok.. Jeg tror ikke jeg har lyst til å leve lengre..
Eneste som står i dagboka mi fra den dagen.. Dagen jeg satt på bussen og innså at ingen av grunnene jeg hadde for å fortsette var der lengre.. Begynnelsen på min tredje selvmordsperiode. det er betydelilg verre nå. Nå vet jeg at jeg ikke vil leve lengre.. Det har nesten blitt et faktum at jeg ikke orker å være en del av denne verden, at dette livet er for vondt for meg.
Før jeg fortsetter på hvordan ting er nå, bør jeg kanskje fortelle litt fra de siste månedene.. Lenge siden jeg har gjort det.. I siste oppdatering i april nevnte jeg at jeg til slutt fikk pelt meg til psykolog.. Reisen har innen norsk helsevesen har vært lang og hard… I løpet av 6 mnd har jeg har blitt kasta fra menneske til menneske, fra medisin til medisin.. Måttet snakke med 12-13 forskjellige mennesker, alt fra fast lege til akutt team, til psykologer og leger på dps. Vært innom cipralex, lamictal, tolvon, imovane, valargan , efexor og rameron.. For de fleste er vel disse navnene ukjente, men det er sovemedisiner og anti- depressiva.. I slutten av august kom jeg endelig til ei jeg likte.. Hun jeg min siste time med snart.. Det var på dps, og fordi jeg har flyttet 20 min, må jeg bytte dps, fordi den ikke er i mitt område lengre.. Hun var snill nok til å ha meg til jeg fikk ny der jeg bor nå. Men nå jeg snart min siste time hos henne.. og det er vondt.. Har vært borti så mange ræva mennesker, og er drit sliten av det.. Leger som har løyet om bivirkninger, som har behandlet meg som et stykke papir de vil ha av pulten så fort som mulig. Psykologer som kun vil behandle bivirkningene og som virker irritert når jeg gråter. Jeg var så glad når jeg endelig fant den gode kvinnen jeg har gått hos den siste tiden. Og nå må jeg bytte. Jeg er så dritt lei. Jeg har så lyst til å gi opp.. men jeg veit ikke hva det innebærer, eller hva konsekvensene er.. Gir jeg opp medisinene blir jeg verre, det har jeg merket. Men jeg er så lei bivirkninger.. Jeg er veldig nær å slutte på studiene nå, fordi jeg er så ufattelig trøtt at jeg aldri får med meg noe som helst. Jeg er lei psykologer, men veit jeg kommer til å treffe veggen veldig fort om jeg ikke har noen å snakke med.
Er så fryktelig sliten av dette.. Jeg er så ustabil at jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til meg selv..Var på tur med klassen en kveld.. På vei dit var jeg helt i kjelleren.. Ble i litt bedre humør i løpet av kvelden, og togturen tilbake var et eneste latterkick, men da jeg skulle ta bussen hjem fra toget, begynte jeg å gråte. Alt som skjer om dagen blir helt krise.. Forrige uke var jeg ute og skulle finne en ny kjole. Men uansett hva jeg fant følte jeg meg så feit i den at jeg sto og gråt på halvparten av prøverommene. Etterpå skulle jeg kjøpe noen pulsvarmere, og ble stående i en ganske lang kø. Det har jeg jo gjort tusen ganger før, og det er jo nødvendig å stå i kø, jeg veit jo det. Men jeg ble så sint av at ho som sto bak kassa var litt treig. Jeg hadde lyst til å gå frem og fike til henne, og gi henne de styggeste glosene jeg kan.. og jeg pleier ikke banne engang! Jeg gjorde det ikke, men det sinne har jeg ikke hatt så lenge jeg kan huske. Jeg tar alt negativt. Når jeg sitter på bussen med ledig sete ved siden av meg, og noen går forbi og setter seg med den bak eller velger å stå, kan jeg begynne å gråte. Fornuften min sier jo at det er teit å ta det sånn, men jeg klarer ikke la være. Tankene begynner å angripe meg; kanskje de syns jeg er så feit at de ikke får plass ved siden av meg, kanskje jeg lukter, kanskje jeg har fett hår.. Og den som plager meg mest er kommentaren jeg pleide å få på ungdomsskolen i friminuttene, da de jagde meg ut av klasserommet; du er så stygg at vi mister matlysten av deg. Kanskje de som ikke setter seg med meg blir dårlig av å se på meg. Jeg blir det..
Men det som mest plager meg for tiden er de konstante selvmordtankene. Før var de kun der når jeg var lengst nede, kanskje bare 3-4 ganger i uka.. Nå er de der hele tiden. Tankene; ”denne smerten er for stor, jeg orker ikke leve mer, jeg orker ikke leve mer” kan gjentas og gjentas i hodet mitt i dager i strekk. Det eneste som holder meg tilbake nå, er frykten for hva som skjer etter døden. Jeg tror på en himmel og et helvete, jeg veit bare ikke hvor jeg går hvis jeg ender det selv.
Jeg har aldri forstått alkoholikere og narkomane så godt som nå.. Tenk å ha noe som gir en pause fra alle tankene..
Jeg merker depresjonen bedre og bedre. Ikke bare ved selvmordstankene, ukontrollert gråt, sinne og angsten, men mer fysiske tegn.. jeg har fått en likegyldighet til alt.. jeg kan gå 5-6 dager uten å pusse tennene, gå å vasse i rot uten å rydde, gå i møkkete klær, drite i regninger, slurve med medisiner.. Ingenting betyr noe lengre, alt er et ork. Jeg er så sliten av å ha det slik..
Nå er jeg sliten av å skrive.. men nå har jeg hvertfall kommet med den oppdateringen jeg har tenkt på å komme med kjempe lenge..
Oh, vent, en positiv ting.. 
Jeg lærte noe på skolen her om dagen som forandret synet mitt på pappa, og det var litt deilig.. Vi lærte om forskjellige typer ondskap, og hva de kommer av. Jeg har lenge skjønt at pappa sier ikke det han sier for å være slem.. Han har dette bildet av hvordan man skal være for å være lykkelig. Dvs slankere enn mine 70 kilo, penere enn meg, mer ryddig, flinkere, smartere, osv. Jeg har så lenge hørt hans kommentarer og kjeft om at jeg ikke er god nok. Men nå har jeg skjønt at på en eller annen twisted måte er det en måte å vise at han er glad i meg på. Jeg tenkte alltid at det lå en oppgitthet bak der om at jeg aldri kom til å bli bra nok. Men nå har jeg skjønt at han sier sånne ting fordi han vil jeg skal være lykkelig. Når han sier; ”ingen kommer til å ville gifte seg med deg når du er slik”, sier han det fordi han vil jeg skal forandre meg slik at noen skal ville ha meg. Mulig det er litt roserødt å se på det slik, fordi jeg skjønner jo at det er ikke måten å gjøre det på. Men han tenker vel at litt tøff kjærlighet er det jeg trenger. Når han maser på vekta mi, gjør han det fordi han mener faktisk at jeg blir lykkeligere hvis jeg er slankere. Når han sier; ”ikke snakk, da virker du smartere”, så sier han det fordi han vil faktisk det beste. Trodde alltid at bak de harde ordene lå en oppgitthet over at jeg aldri kom til å bli bra nok. Men nå skjønner jeg at bak all kritikken ligger; jeg er glad i deg og vil ditt beste. Og det var veldig godt å skjønne.. kveldens godnyhet..
Ha en god kveld, folkens..
