Der står det retningslinjer om hvordan VGB kan gi mobilnr til politiet, og politet skjekker personen. det er har jeg veldig lite lyst til at skal skje, så jeg turde ikke poste noe mer..

men nå har ting forandret seg litt.. datoen jeg skulle ta livet mitt var ikveld.. men etterhvert som kvelden nærmet seg, kom tvilen.. så jeg gjorde en avtale med meg selv; gjorde jeg det ikke ikveld legger jeg meg inn i morgen.. 

de tre siste kveldene har vært helt jævlige.. spesielt ikveld.. og jeg hadde ikke tvil om at det skulle gjennomføres.. jeg ordna ferdig rommet (slik at det skal bli mist mulig å rydde opp etter meg) skrev mld til romvenninna mi(som jobber ikveld) om at jeg kom til å sove borte, gjorde klart det jeg trengte for å gjennomføre selvmordet, la klar selvmordsbrevene, og gikk.. målet var å ta bussen til toget, for å så ta toget videre til stedet jeg skulle ta livet av meg. når jeg kom til stasjonen var det 30 min til toget mitt gikk.. tiden gikk, men jeg hadde nok godt av den i-siste-liten-tankene. tankene fløy til tingene jeg drømmen mest om. finne en mann som elsker meg, få barn, og komme meg forbi dette. jeg har fortsatt ikke et gram av tro på at jeg kommer til å finne meg en mann som vil ha meg eller at det kommer en tid uten denne smerten.. men bestemte meg for å holde fast ved det bildet.. og innså at jeg kan ikke ta livet mitt uten å ha prøvd alt.. fungerer ikke opphold på psykriatisk kan jeg alltids prøve senere..

dagen i dag var spesiell tøff.. skulle møte ei i oslo, og gikk rundt og ventet på at klokka skulle bli 11.. men jeg hadde det så sykt vondt inni meg,det raste noe helt vilt av sykt vonde følelser.. jeg trengte kniven for å få pause. men hadde den ikke med meg.. så kjøpte en, og satt meg på gulvet på en handikap do på togstasjonen og kutta løs. problemet var bare at den tapetkniven var mye skarpere enn jeg trodde, og plutselig gapte et 2 cm bredt sår mot meg.. jeg fikk lite panikk. skjønte at dette måtte sys.. har aldri sydd før.. burde nok gjort det noen ganger, men har alltid vegret meg. men nå skjønte jeg var helt nødt. så hoppa inn i taxi og bad han ta meg til legevakta. det var grusomt. var så redd. heldigvis ble jeg møtt meg gode mennesker. en venninne av meg ble en gang nesten nektet bedøvelse, fordi de mente at hun hadde jo pådratt seg smerten selv, da kunne hun ha det så godt. men møtte bare gode mennesker. og en helt syyykt kjekk lege.. tihi.. ble helt.. ja.. typisk da, at han skulle være så kjekk. der satt jeg, hikstende med maskara i hele trynet. ikke helt dagen å møte kjekkaser på.han hadde så snille øyne. og begynte jo å spørre litt om hvordan det gikk, kom jeg til å gjøre noe mer, så nevnte han selvmordstanker, og jeg grein enda mer. han ringte dps’en jeg går på og fikk en time til meg i dag. jeg dro ikke på den. da hadde jeg jo bestemt meg for at jeg skulle ta livet mitt.

tenkte bare jeg skulle sende en liten jeg-lever-og-kommer-til-å-leve-hvertfall-en-liten-stund-til-post..

håper dere får en god kveld..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sitti og grått i en time nå.. skriver de siste avskjedsbrevene, regjør for praktiske ting etter selvmordet, som hvor pengene mine skal doneres, hva som skal skje med tingene mine, og hva jeg vil ha med i begravelsen.. skal skrive et brev som skal leses opp.. vil ha solist som synger; please remember av Leann Rimes.. vil ikke ha fokus på at jeg er borte, men masse fokus på tiden vi hadde sammen.. 

off, dette kommer til å bli en tung natt.. finner ikke sovepillene mine, så kommer til å bli liggene i tanke-virrvarret mange timer.. slitsomt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 jeg kommer nok til å få litt ekle kommentarer.. hvor egoistisk går det ann å bli? har du tenkt på familien og vennene dine? Selvfølgelig har jeg gjort det.. men det har jeg gjort hele livet mitt.. jeg har alltid satt andre foran meg selv, alltid gitt selv om jeg ikke har mer å gi, alltid vært snill, alltid ofret meg for andre, alltid gjort hva enn jeg kan for å ikke være i veien. nei, jeg føler ikke at jeg er verdt nok til å påførede jeg er glad i  smerte, men det finnes grenser. jeg har fått nok. jeg orker ikke livet mitt mer.. jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; hadde de levd en dag med minne tanker, følelser og minner hadde de forstått det, unna meg det..

jeg kommer nok til å skrive en del i tiden som kommer.. nå kan jeg ikke lengre la noen se smerten min, jeg må lyve og jeg må fake.. og jeg kommer til å føle meg sykt alene. da er det godt å ha dere.. ha en god dag..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå sitter jeg i stoore joggeklær under et teppe, med hjemmelagd kakao, og sørlandschips.. er ikke ofte jeg tillater meg selv å synes synd på meg selv, men ikveld har jeg litt behov for det.. vonde dager, og en veldig slitsom kveld.. skal sette på en god film, og prøve å la de gode følelsene bli sterke enn de vonde.. håper dere får en god kveld.. klem fra meg..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg har begynt å gå bevisst inn for det, men det skremmer meg ikke lengre.. jeg har akseptert det.. jeg har slutta helt på medisinene.. jeg kjenner at jeg vil bli verre. jeg vil bli så langt nede at jeg klarer å gjennomføre selvmordet.. det er som når man går rundt og er kvalm hele tiden, og bare ønsker å bli kvalm nok til å kaste opp, for å få det overstått. jeg har gått og balansert på kanten av stupet så lenge at jeg lengter etter å falle.. 

 jeg må bli flinkere til å skjule.. var hos den nye psykologen for andre gang forrige uke.. jeg skulle ikke røpe hvor konkrete mine planer har blitt, jeg vil ikke risikere å bli stoppet.. jeg har jo holdt på maska mange ganger før, tenkte det skulle gå greit.. men hun begynte å spørre så konkret, jeg ble helt fra meg.. endte med at jeg satt krøllet sammen i stolen.. knærne under haka, skuldrene under ørene med ukontrollert pust. hun spurte og spurte om selvmordstanker og planene, jeg bare satt der med gråten i halsen og gjentok; jeg vil ikke snakke om det, jeg vil ikke.. jeg vil ikke.. slutt.. jeg vil ikke.. Det ble alt for tydelig. til slutt sa jeg bare; jeg vil slutte nå, jeg vil gå, jeg vil ikke være her… da sa hun at hun kunne ikke la meg gå slik jeg var nå, at hun så jeg hadde det grusomt. så jeg skjerpa meg.. tok tilbake kontrollen over pusten, blunket bort tårene og brettet meg opp og sa med en bestemt stemme; jeg har det bra og jeg vil gå. så etter at vi hadde avtalt ny time, stakk jeg.. lovet meg selv at noe slikt skulle ikke skje igjen..det klarte jeg å holde, helt til idag.. da jeg hadde den siste timen min hos den gamle psykologen. hun kom inn på det, og jeg brast i gråt. ho ville jeg skulle legge meg inn.. men jeg vil ikke.. jeg må bare bli flinkere til å skjule, slik at ingen mistenker noe.. jeg må jobbe hardere for at folk ikke skal merke deprisjonen. jeg må jobbe hardere for å skjule det for psykologen. jeg må passe på at alle tror jeg har det bedre.. 

wow.. leste akkurat gjennom det jeg har skrevet.. det skremmer egentlig ikke at jeg har kommet til dette punktet.. men det skremmer meg litt at det ikke skremmer meg..

jeg må bare slenge på et lite takk for alle som har brydd seg om min lille blogg, mitt lille liv.. blir litt overveldet av all responsen jeg har fått de siste dagene.. veit ikke helt hva slags respons jeg får på dette.. dette er ikke et oppmerksomhets rop for at alle skal skrive; åh, plis ikke gjør det.. de kommer jeg ikke til å svare på.. dette er heller ingen selvmords trussel.. mitt selvmord kommer aldri til å være noen impulshandling.. jeg skal jobbe for å skåne de rundt meg på best mulig måte, og handlingen skal være detaljert planlagt, så det ikke er noen muligheter for å mislykkes.. så ikke bekymre dere.. hvertfall et par uker før noe skjer… skriver ikke dette for å få medlidenhet eller å true..

jeg trenger bare noen å være ærlig med.. ting er så vonde at jeg orker ikke dele med folk i livet mitt, men de er for tunge til å bære alene. derfor deler jeg her inne..takk at dere er her..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men hun før jeg gikk så hun meg inn i øynene og sa; bare husk at du ikke er alene. så gikk jeg ut av kontoret hennes, og måtte la henne bli en del av fortiden. den eneste, av 8-9 stykker jeg har måttet pratet med, som jeg faktisk har likt, er nå borte. av alle jeg hat måttet prate med er det jeg mange jeg har informert om selvmordstankene, men hun er den eneste jeg har klart å involvere.. og nå må jeg videre til en ny psykolog. 

Husk at du ikke er alene, sa hun og forsvant ut av livet mitt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Daddy..

Can’t you see that I’m hiding

Please ask me why I’m lying

Please notice that I’m crying

I need you to want to see me

Can’t you see I’m playing though?

I’m longing for you to see through my lies

I need you to look at me long enough

to notice my disguise

Please ask e why I’m hurting

why my arm is covered up

I know that I’ve been hiding

But I need you to try to look

I know I push you away

But maybe I need you to care

Maybe I need you to stay

I want you to ask me about my nightmare

Can’t you notice I fake my smile?

Take the time to ask me why

Don’t make me run another mile

That I’m not alone is a lie

I need you to want to see me

Need you to want more than my mask

I need you to allow me to be angry

Is that to big of a task?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

det er ensomt

det er skremmende

det er grusomt

selvmordstankene raser.. jeg prøver å holde fast ved tingene jeg har hatt lyst til å gjøre før jeg dør.. gå nedover alteret mot en mann som elsker meg. få barn. spille inn cd. skrive boka jeg har hatt lyst til å skrive.. men mørket har grepet et så enormt tak om meg, at det hjelper ikke. jeg vil bort fra denne smerten, fra denne frykten. jeg er så sliten av livet.. jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg.. veit ikke hvor jeg skal rømme fra mørket..  veit ikke hvor jeg skal gjemme meg fra de vonde tankene.. 

måtte bare spy fra meg litt mørke.. håper dere andre har en god kveld..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1.2.08

Kjære tankebok.. Jeg tror ikke jeg har lyst til å leve lengre..

Eneste som står i dagboka mi fra den dagen.. Dagen jeg satt på bussen og innså at ingen av grunnene jeg hadde for å  fortsette var der lengre.. Begynnelsen på min tredje selvmordsperiode. det er betydelilg verre nå. Nå vet jeg at jeg ikke vil leve lengre.. Det har nesten blitt et faktum at jeg ikke orker å være en del av denne verden, at dette livet er for vondt for meg.

Før jeg fortsetter på hvordan ting er nå, bør jeg kanskje fortelle litt fra de siste månedene.. Lenge siden jeg har gjort det.. I siste oppdatering i april nevnte jeg at jeg til slutt fikk pelt meg til psykolog.. Reisen har innen norsk helsevesen har vært lang og hard… I løpet av 6 mnd har jeg har blitt kasta fra menneske til menneske, fra medisin til medisin..  Måttet snakke med 12-13 forskjellige mennesker, alt fra fast lege til akutt team, til psykologer og leger på dps. Vært innom cipralex, lamictal, tolvon, imovane, valargan , efexor og rameron.. For de fleste er vel disse navnene ukjente, men det er sovemedisiner og anti- depressiva.. I slutten av august kom jeg endelig til ei jeg likte.. Hun jeg min siste time med snart.. Det var på dps, og fordi jeg har flyttet 20 min, må jeg bytte dps, fordi den ikke er i mitt område lengre.. Hun var snill nok til å ha meg til jeg fikk ny der jeg bor nå. Men nå jeg snart min siste time hos henne.. og det er vondt.. Har vært borti så mange ræva mennesker, og er drit sliten av det.. Leger som har løyet om bivirkninger, som har behandlet meg som et stykke papir de vil ha av pulten så fort som mulig. Psykologer som kun vil behandle bivirkningene og som virker irritert når jeg gråter. Jeg var så glad når jeg endelig fant den gode kvinnen jeg har gått hos den siste tiden. Og nå må jeg bytte. Jeg er så dritt lei. Jeg har så lyst til å gi opp.. men jeg veit ikke hva det innebærer, eller hva konsekvensene er.. Gir jeg opp medisinene blir jeg verre, det har jeg merket. Men jeg er så lei bivirkninger.. Jeg er veldig nær å slutte på studiene nå, fordi jeg er så ufattelig trøtt at jeg aldri får med meg noe som helst. Jeg er lei psykologer, men veit jeg kommer til å treffe veggen veldig fort om jeg ikke har noen å snakke med.

Er så fryktelig sliten av dette.. Jeg er så ustabil at jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til meg selv..Var på tur med klassen en kveld.. På vei dit var jeg helt i kjelleren.. Ble i litt bedre humør i løpet av kvelden, og togturen tilbake var et eneste latterkick, men da jeg skulle ta bussen hjem fra toget, begynte jeg å gråte. Alt som skjer om dagen blir helt krise.. Forrige uke var jeg ute og skulle finne en ny kjole. Men uansett hva jeg fant følte jeg meg så feit i den at jeg sto og gråt på halvparten av prøverommene. Etterpå skulle jeg kjøpe noen pulsvarmere, og ble stående i en ganske lang kø. Det har jeg jo gjort tusen ganger før, og det er jo nødvendig å stå i kø, jeg veit jo det. Men jeg ble så sint av at ho som sto bak kassa var litt treig. Jeg hadde lyst til å gå frem og fike til henne, og gi henne de styggeste glosene jeg kan.. og jeg pleier ikke banne engang! Jeg gjorde det ikke, men det sinne har jeg ikke hatt så lenge jeg kan huske. Jeg tar alt negativt. Når jeg sitter på bussen med ledig sete ved siden av meg, og noen går forbi og setter seg med den bak eller velger å stå, kan jeg begynne å gråte. Fornuften min sier jo at det er teit å ta det sånn, men jeg klarer ikke la være. Tankene begynner å angripe meg; kanskje de syns jeg er så feit at de ikke får plass ved siden av meg, kanskje jeg lukter, kanskje jeg har fett hår.. Og den som plager meg mest er kommentaren jeg pleide å få på ungdomsskolen i friminuttene, da de jagde meg ut av klasserommet; du er så stygg at vi mister matlysten av deg. Kanskje de som ikke setter seg med meg blir dårlig av å se på meg. Jeg blir det..

Men det som mest plager meg for tiden er de konstante selvmordtankene. Før var de kun der når jeg var lengst nede, kanskje bare 3-4 ganger i uka.. Nå er de der hele tiden. Tankene; ”denne smerten er for stor, jeg orker ikke leve mer, jeg orker ikke leve mer” kan gjentas og gjentas i hodet mitt i dager i strekk. Det eneste som holder meg tilbake nå, er frykten for hva som skjer etter døden. Jeg tror på en himmel og et helvete, jeg veit bare ikke hvor jeg går hvis jeg ender det selv.

Jeg har aldri forstått alkoholikere og narkomane så godt som nå.. Tenk å ha noe som gir en pause fra alle tankene..

Jeg merker depresjonen bedre og bedre. Ikke bare ved selvmordstankene, ukontrollert gråt, sinne og angsten, men mer fysiske tegn.. jeg har fått en likegyldighet til alt.. jeg kan gå 5-6 dager uten å pusse tennene, gå å vasse i rot uten å rydde, gå i møkkete klær, drite i regninger, slurve med medisiner.. Ingenting betyr noe lengre, alt er et ork. Jeg er så sliten av å ha det slik..

Nå er jeg sliten av å skrive.. men nå har jeg hvertfall kommet med den oppdateringen jeg har tenkt på å komme med kjempe lenge..

Oh, vent, en positiv ting.. Jeg lærte noe på skolen her om dagen som forandret synet mitt på pappa, og det var litt deilig.. Vi lærte om forskjellige typer ondskap, og hva de kommer av. Jeg har lenge skjønt at pappa sier ikke det han sier for å være slem.. Han har dette bildet av hvordan man skal være for å være lykkelig. Dvs slankere enn mine 70 kilo, penere enn meg, mer ryddig, flinkere, smartere, osv. Jeg har så lenge hørt hans kommentarer og kjeft om at jeg ikke er god nok. Men nå har jeg skjønt at på en eller annen twisted måte er det en måte å vise at han er glad i meg på. Jeg tenkte alltid at det lå en oppgitthet bak der om at jeg aldri kom til å bli bra nok. Men nå har jeg skjønt at han sier sånne ting fordi han vil jeg skal være lykkelig. Når han sier; ”ingen kommer til å ville gifte seg med deg når du er slik”, sier han det fordi han vil jeg skal forandre meg slik at noen skal ville ha meg. Mulig det er litt roserødt å se på det slik, fordi jeg skjønner jo at det er ikke måten å gjøre det på. Men han tenker vel at litt tøff kjærlighet er det jeg trenger. Når han maser på vekta mi, gjør han det fordi han mener faktisk at jeg blir lykkeligere hvis jeg er slankere. Når han sier; ”ikke snakk, da virker du smartere”, så sier han det fordi han vil faktisk det beste. Trodde alltid at bak de harde ordene lå en oppgitthet over at jeg aldri kom til å bli bra nok. Men nå skjønner jeg at bak all kritikken ligger; jeg er glad i deg og vil ditt beste. Og det var veldig godt å skjønne.. kveldens godnyhet..

Ha en god kveld, folkens..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The pain
to deep for tears to contain

The pain
to strong for words to explain

The
scars from my war will always remain

The
scars on my arm represent my fight

The days
when victory seems out of sight

The
times when I can’t see any light

I’m waiting for dawn, but living in
the night

My arm
tells the story of a tormented mind

I’m searching, looking for peace and
can’t find

I
begging, pleading life to be kind

Walking
here on my thin, thin line

The pain
is too much for me to bear

My
thoughts are so consuming I can’t find air

I
can’t find someone to really care

The echo
of my past is all I hear

Don’t look surprised, see it as I look
at it;

When you
hate something, you want to destroy it

When the
pain is to strong, you try to mend it

This
emotional chaos, I need a brake from it

So as I
surrender to the knife, my last words seems to fit;

That
bittersweet voice whispers; “note to self, because
you’re worth it

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

ting har skjedd siden sist gang jeg skrev.. for et par uker siden var jeg på tur med klassen, i en uke.. det var en utrolig tung uke.. og jeg har ingen av vennene mine jeg kan være ærlige med nå, og det er vanskelig.. men fikk prata litt med han læreren.. han skjønte heldigvis at nå var det ille… han måtte noen ganger spøøre om det var trygt å la meg legge meg, og andre ganger turte han ikke la meg gå tur(jeg er avhengig av turer, så det var litt tøft) fordi han var redd jeg kom til å finne på å prøve på selvmord.. så han ringte rektor på skolen, og jeg ble sendt dit når vi kom tilbake.. jeg har så vidt sagt hei til han, så det var drit rart, men.. han hadde hvertfall en del kontakter, så målet var jo å få meg hjelp så fort som mulig.. penger var jo et problem.. jeg har ikke penger nå, og det er uaktuellt å spørre mamma eller pappa, fordi jeg vil ikke at de skal vite noe.. og når jeg fant ut at det kosta 600 kr timen, og at det ikke hjalp med rekvisisjon, ga jeg litt opp håpet.. men det gjorde ikke rektor, han ringte sosialkontoret i kommunen min.. jeg hadde ikke noe tro på at de kom til å sponse meg, men så ringte de plutselig og sa at det ville de, det viktigste var at jeg fikk hjelp.. jeg og retkor begynte å lete etter muligheter på tirsdag, og innen fredag hadde jeg fått fiksa både time og penger fra sosialkontoret.. så det gikk jo drit fort.. så jeg var på min første time i forrige uke.. det var ikke noe særlig.. haddehåpet på at hun kom med litt konkree spørsmål for å hjelpe meg i gang, men det var veldig mye; hva føler du, hva tenker du, hvordan tar du det, hva mener du om det.. skjønner jo at disse spørsmålene er relevante etterhvert, men hadde håpet å slippe å bli så utfordret første gangen…

så nå er jeg da i gang.. jeg vil fortsatt ikke.. jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gjorde dette for meg selv, men kan jeg ikke.. jeg gjør dette for læreren min og rektoren min.. fordi hvis jeg velger å ta livet mitt, har de gjort det de kunne, og det ligger ikke lenger i deres hender.. jeg vil gjøre alt jeg kan for at ingen skal sitte igjen og føle skyld.. og nå har de på en måte gitt meg videre, og da kan da ikke de få så dårlig samvittighet..

hva mer? selvskadinga har blitt verre.. mye verre… sårene spriker godt over en cm nå.. det er jo ikke ille sammenlignet med mange andre selvskadere, men det er ille til å være meg, for å si det sånn…

så jaja.. sånn er det med meg.. beklager at jeg er så dårlig på å svare på kommentarer, folkens.. jeg veit bare aldri hva jeg skal skrive.. men jeg setter pris på at dere er her..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

det er skremmende å si det, men selvmordstankene er blitt akseptert i hodet mitt.. det er blitt så naturlig.. det er blitt en selvfølge.. når jeg har det så vondt som jeg har det, føles det ikke unaturlig å ville slippe fri fra smerten, og den eneste måten jeg ser er den evige smertestillende.. lissom.. 

jeg har er så ustabil.. noen dager er alt overveldene, og jeg gråter over alt.. men noen ganger er jeg helt apatisk.. natt til i går lå jeg og detaljplanla selvmordet mitt, men jeg hadde ikke en tåre.. det var som om å planlegge en handletur.. det var bare noe som måtte gjøres.. jeg tror fortsatt ikke jeg har guts når det kommer til stykke, da.. jeg er så sykelig redd for å våkne i en syehusseng og måtte forklare for familie og venner hvorfor jeg ville ende livet.. å overleve ville vært det verste som kunne skje.. så jeg tror ikke jeg tørr.. så ikke bekymre dere.. men det er sykt slitsomt å ha disse stundere.. jeg veit ikke hva jeg skal gjøre lengre…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ringte fastlegen min i går… for å få henvisning videre om psykratisk hjelp.. vil ikke vil ikke vil ikke vil ikke.. jeg vil jo ikke ha det slik som jeg har det nå, men.. å søke hjelp.. å grave i alt jeg har brukt mange år på å grave ned.. jeg fikk angstanfall etter telefonsamtalen.. hyperventilerte som bare det.. vil ikke snakke om dette.. det er en grunn til at jeg har løpt fra det så lenge.. jeg vil ikke.. 

aner ikke hva jeg skal si.. jeg må være forsiktig med ordene mine… på en måte er det viktig at jeg er veldig ærlig, fordi skal jeg få gratis hjelp videre, må han se at jeg trenger det.. men jeg er redd for å være for ærlig.. tror hn at jeg er en reel fare for meg selv, har jo han makt til å legge meg inn etter eller annet sted.. og det vil jeg ikke.. tar de meg bort fra mine siste uker på folkehøyskole, det eneste lyse jeg har nå, da veit jeg ikke hva jeg gjør.. dessuten vil jeg så gjerne ha litt piller som kan hjelpe meg å sove.. og sovepiller er vel ikke akuratt noe de pleier å dele ut til suicidale pasienter.. har nå fått time da, veit ikke om jeg drar engang.. får se.. har et par uker å tenke på det.. 

nå har jeg fått prata litt med han læreren.. han hadde egentlig ikke tid, men når han spurte hvordan det gikk, begynte jeg å gråte, så da tok han seg litt tid.. jeg hadde ikke tenkt til å fortelle om selvmordplanene.. jeg hater å være så åpen for noen, hater det.. men siden dagen jeg løy til venninna mi om at selvmordplanene var forbi, har det vært så sykt tøft.. det har vært så tungt å bære, og jeg har aldri følt meg så alene i hele mitt liv.. så jeg brast ut om selvmordsbrevene som lå ferdigskrevet.. vi hadde ikke tid til å prate så lenge, men tror vi får prata mer neste uke.. det er fælt å forholde meg til han når jeg veit at han veit.. men samtidig er det sykt deilig å vite at jeg ikke er aleine.. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg har fortsatt den intense frykten for å overleve, så kan ikke se for meg at jeg tørr å ta livet mitt, men.. i de mørke stundene kan jeg skremme meg selv..to selvmordsbrev er skrevet.. armen er nå bandasjert etter selvskadinga..

ja, jeg trenger hjelp.. men jeg kan ikke nå…  nå er jeg på folkehøyskole og vi reiser mye, så har ikke tid.. slutter jeg på folkehøyskolen mister jeg det eneste jeg lever for nå.. jeg blir her.. veit ikke hva jeg skal jeg gjøre.. jeg har aldri følt meg så alene før..

jeg lå over doskåla med fingeren i halsen her om dagen.. hater hvor mye jeg elsket følelsen etterpå.. kontrollen.. renheten.. samvittigheten som priste meg.. føler meg så mye bedre… lenge siden sist jeg gjorde det.. flere månder.. tror ikke jeg kommer til å fortsette.. tross hvor  digg det er, er det for mye dritt.. og jeg har alt for mange rundt meg som er obs på meg og mat, så det hadde blitt kamp.. men hadde aldri trodd jeg skulle savne det..

 nei, nok klaging for idag.. takk at jeg har dere å tømme meg til.. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 ting blir bare
mørkere og mørkere, virker det som.. grenser blir dytta på.. jeg bryr
meg ikke lenger.. jeg er så sykt forbi det punktet å bry meg om hva som
skjer med meg.. kuttene har begynt å sprike, arrene vil komme.. hele
armen min er kjøttkake.. før passa jeg på hvor jeg kutta, så det holdt
med svettebånd.. nå må jeg ha lange pulsvarmere hele tiden.. ofte med
bandasje under.. 

håpet er så ute av rekkevidde nå.. jeg har
så lyst til å dø.. jeg tror det er lenge til jeg har guts til å gjøre
noe.. hver gang jeg planlegger, kommer alle tingene som kan gå galt, og
jeg blir så redd.. å våkne opp på sykehuset, og måtte forklare venner
og familie hvorfor jeg prøvde å ta livet mitt, er min største frykt,
tror jeg… 

av de aktive i livet mitt prata jeg med en
lærer og ei venninne… men læreren har aldri tid, og jeg bestemt meg
for å ikke tynge venninna mi med selvmordtanken og det mørke…før i
dag la jeg utom at ting var litt lysere.. hun ser at jeg sliter, så
nytta ikke å lyve med det. men jeg sa at selvmordtankene var borte..
hun ble kjempe glad.. roste meg om hvor sterk jeg var.. hun var så glad
det gikk bedre.. når jeg så gleden i øynene hennes, visste jeg at jeg
kommer ikke til å være ærlig med henne mer.. veit ho vil mitt beste,
men orker ikke se henne gråte over meg og bekymre seg for meg.. så jeg
nikka med og smilte over "hvor bra alt gikk".. så gikk jeg tilbake på
rommet mitt og fortsatte på selvmordbrevet til familien.. jeg føler meg
så forferdelig alene..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg kjenner igjen så sykt mange av tankene som jeg veit fører til depresjonen, men jeg klarer ikke gjøre noe med de.. jo mer jeg kjemper, jo verre blir det. jo mer jeg prøver å finne drømmer å leve for, jo mer håpløse virker ting, fordi jeg finner de aldri. jo mer jeg prøver å finne ting å like ved meg selv, jo mer innser jeg hvor mye selvforakt jeg har i meg. jo mer jeg prøver å finne noe å leve for, jo mer nedtrykt blir jeg, fordi smerten min vinner alltid over de små tingene jeg finner.

jeg brukt hele livet mitt på å løpe fra det vonde, og det er det at jeg har hatt noe bedre å løpe mot som har holdt meg i live.. det har ikke vært noe sånt; gresset er grønnere på andre siden, det har rett og slett vært at jeg har lengtet etter å leve et liv jeg kan like å leve.. på barneskolen tenkte jeg at; på ungdomsskolen, DA blir det nok bedre.. på ungdomsskolen tenkte jeg at når jeg kom meg til videregående, da ble nok livet verdt å leve. og når jeg kom til videregående gledet meg til folkehøyskoleåret, DA ville livet virkelig begynne og da kunne jeg bli lykkelig.. nå er jeg snart ferdig med folkehøyskoleåret, og dette har vært et drit tøft år.. ikke pga skolen eller folka, hadde nok slitt med dette uansett hvor jeg hadde vært. men, nå står jeg her og aner ikke hva i alle dager jeg kjemper mot.. jeg kommer ikke inn på studiene jeg vil i byen jeg skal studere i.. jeg tenkte på et år i utlandet, men rekker ikke spare nok penger innen jeg må dra.. jeg veit jeg burde finne meg en god psykolog til neste år, menn de koster penger.. og å spørre foreldrene mine er helt uaktuelt, så dvs at jeg må egentlig jobbe til neste år.. men jeg har ingenting jeg har lyst til å jobbe med.. og selv om jeg jobber neste år, hva etter det? jeg har så sinnsykt mistet troen på at jeg noen gang kommer til å bli bedre.. tanken på å være meg i 50-60 år til gjør meg kvalm.. tanken på å måtte holde ut med meg i mange år kveler meg.. jeg orker ikke det.. venninna mi sa til meg at hun så i øynene mine at jeg har gitt opp. jeg tror jeg har det.. men jeg er fortsatt for redd til å ta livet mitt.. jeg leker med tanken stadig vekk, men jeg er så redd for å mislykkes.. hva om pillene ikke var sterke nok, hva om jeg blir bevisstløs og bli skyldt i land, hva om kuttet ikke blir dypt nok, hva om noen finner meg, hva om, hva om, hva om… og disse tankene gjør at jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre noe, hvertfall i nærmeste fremtid. jeg er for redd, rett og slett. men jeg veit ikke hvor lenge frykten kommer til å holde meg tilbake..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

SÅ, her er den.. ikke helt fornøyd, men tenkte å legge den ut, uansett.. hvis noen har noen forslag til forbedringer, setter jeg pris på det : )

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.

”Hvem er du egentlig, Camilla?”

Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.

Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og  Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.

Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.

Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.

Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.

Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lit4e mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ike klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.

Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.

Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jegg orker ikke møte blikket til noen gjennom gullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.

Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.

”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”

Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.

Jeg er ikke mer . . . .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det føles ut som om jeg
står på en liten øde øy.. Helt alene.. Og det er ingenting på denne øya som jeg
kan overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg.. da kommer jeg til å dø
innvendig.. men.. alt jeg ser rundt meg er vann og atter vann.. mørkt vann,
truende vann… jeg ser ikke fastland noen veier.. og jeg veit jeg burde legge på
svøm, trosse frykten min, komme meg gjennom det vonde for å kunne bli bedre..
men jeg er så fryktelig redd for å drukne på veien bort.. jeg kjenner at jeg er
vettskremt for å legge ut på denne reisen kun i håp om å finne det fastlandet
jeg ikke ser..

Jeg skremmer meg selv mye
for tiden… arrene har begynt å komme ordentlig.. det er hyppigere og over
større områder.. men det som skremmer meg mest skjedde på tirsdag kveld.. jeg
satt i bussen på vei hjem, og lot tankene vandre.. jeg hadde det veldig vondt,
så de vandret inn på hvor digg det egentlig hadde vært å få lov til å dø..
tankene har jo vært der før, men det har alltid pleid å gå fort over.. og hvis
det ikke har gått over av seg selv, har det hjulpet å bare tenke på drømmene
mine.. om bryllupsdagen min, og barna jeg vil ha, cd’en jeg vil utgi, boka jeg
vil skrive.. og det har pleid å holdt, tankene har roet seg.. men på tirsdag
hjalp det ikke.. ikke i det hele tatt.. jeg bladde gjennom alt jeg hadde av
grunner til å leve som har hjulpet meg før, men ingenting tok bort lysten til å
ta livet mitt.. jeg kunne ikke gjøre noe da, jeg satt på en buss, og når vi
gikk av var jeg med en gjeng jeg skulle sove med den natta. Men jeg tok meg
selv i å begynne å scanne hverdagen min for å finne måter å gjøre det på.. jeg
blir så redd av at jeg har sånne øyeblikk, jeg har ikke hatt slike siden jeg
var 14… hadde jeg hatt muligheten der og da tror jeg ikke at jeg hadde sittet
her nå.. nå er det mer stabilt.. hadde noen fortalt meg at jeg kom til å dø i
morgen, hadde jeg ikke blitt lei meg, for jeg sykt lei a å ha det så mye
vondt.. men jeg vil ikke gjøre noe for å ta livet mitt nå.. men jeg er redd for
å få slike øyeblikk igjen.. hva hvis jeg har muligheten da…? Usj, blir gal..
jeg har jo alltid vært veldig flink til å ta forhåndsregler, sånn med hva jeg
har tilgjengelig til å skade meg selv med, eller at jeg ikke spiste meg mett i
en viss periode, fordi jeg visste at metthetsfølelsen ga dårlig samvittighet og
det endte med fingeren i halsen.. men jeg aner ikke hvilke forhåndsregler jeg
skal ta meg.. det er alltids en bru, alltids en butikk.. jeg tror ikke jeg
klarer å ta hovedpulsåra med den kniven jeg pleier å bruke til å skade meg
med.. men… åh, blir gal.. også tørr jeg ikke snakke med noen om det heller..
jeg har hatt litt prater med en leder på linja mi.. men jeg er redd at hvis jeg
sier noe, kan han kanskje gjøre noe drastisk.. han har jo meldeplikt hvis han
tror mitt liv er i fare, og det betyr at han kanskje får meg til å slutte på
folkehøyskolen, fordi han veit at del situasjoner her er vanskelige for meg og
kan trigge.. jeg veit ikke engang om mitt liv er i fare.. jeg veit bare ikke
hva som skjer hvis jeg kommer opp i enda en slik situasjon der smerten min blir
større enn grunnene til å leve..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prøver å ta den fra
hverandre med ord

Jeg vil gjemme den i
smilet mitt

Prøve å jage den bort med
latteren

Jeg vil tvinge den tilbake
til fortiden

Der den ble født, der den
hører hjemme,

der jeg burde klart å
legge den fra meg

men jeg trenger mer enn
tomme ord, løse tanker, falske smil og hul latter

smerten skremmes ikke av
det

den hører ikke på meg,
bryr seg ikke om hva jeg vil

jeg prøver å finne den

jeg prøver å definere den

prøver å konkretisere den

men smerten min ligger i
bloddråpen som akkurat traff gulvet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

men jeg hadde kommet så langt.. på mandag
skulle jeg feiret min fire-hele-måneder-uten-kniven-dag.. nå er det gått i
vasken..

men likevell, jeg er ikke så lei meg.. nå
har jeg tatt tilbake medisinen min.. jeg har tatt tilbake muligheten til å føle
meg bedre på et øyeblikk.. livet mitt er enklere når jeg kan bli kvitt
det  vanskelige inni meg i løpet av noen minutter.. nå slipper jeg å ta
meg tid til de lange turene, side opp og side ned i dagboka, og alle stundene
jeg bare sitter med en så overveldende smerte inni meg.. når denne overveldende
smerten kommer, har jeg kniven.. og jeg slipper å snakke, jeg slipper å trenge
meg på andre, jeg har kontrollen selv.. og det er fantastisk.. men… jeg må
også tilbake til skammen og angsten for at folk skal finne det ut.. men det er
verdt det.. jeg har tatt tilbake kontrollen over min egen smerte, og jeg tror
ikke jeg angrer…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den ene veien går mot problemene mine, den andre går rundt de.. og jeg kjenner at jeg må velge snart.. Veien mot problemene mine er den sunne å gå, jeg veit det.. face minnene, ta tak i følelsene, dette er noe jeg absolutt burde gjøre.. men denne veien er jo uten tvil den vanskeligste veien.. den er full av utfordringer og vanskelige ting, og jeg blir vettskremt kun ved tanken på denne veien..

Den andre veien går i en fin sirkel rundt problemene mine.. velger jeg den veien kan jeg dytte problemene foran meg litt til.. og det liker jeg… men jeg veit at da kommer jeg til å ende tilbake på selvskadinga.. det er jo dette har gjort lenge, dyttet problemene foran meg.. men jeg merker at skal jeg klare å fortsette med dette og holde fasaden oppe må jeg selvskade.. jeg trenger selvskadinga..

som jeg skrev før, begynner jeg å miste grunnene til å stå imot kniven.. jeg har det så mye vondt for tiden, og jeg veit godt at hadde jeg kuttet meg og fått fokuset bort fra det vonde, ville alt føltes bedre.. det er som om jeg sitter med medisinen innen rekkevidde, jeg vet bare at jeg ikke burde bruke den.. men jeg er psykisk sliten av å kjempe.. jeg har jo ikke noe lyst til å sprekke, om 6 dager har jeg klart meg i 4 måneder.. men livet mitt blir så mye lettere å leve om jeg får dekke over det vonde med kniven min.. og jeg har jo såpass kontroll at jeg skader meg ikke nok til at arrene blir mer enn noen hvite striper som sjelden syns.. og de kan jeg leve med.. jeg er bare så sliten.. jeg har så lyst til å ta den lette veien…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

lagde istad.. tenkte jeg kunne dele den.. ikke mitt beswte arbeid, men håper den kommuniserer alikevell..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg føler at jeg balanserer på kanten av et stup…
kuttetrangen kommer hyppigere og det tar lengre tid å bli kvitt de.. onsdag
kveld tok det en 1 ½ timers tur og 4 sider i dagboka før kuttetrangen ga seg..
jeg er så lei av å kjempe.. livet mitt er så mye lettere å leve når jeg får
avledet smerten med kniven.. jeg veit godt at det bare dytter problemene foran
meg og at det ikke løser noe, men jeg er så psykisk sliten av å kjempe imot..
når jeg får kutta i blant er dessuten mye lettere å bære.. muren er mye
stødigere, fordi jeg føler meg så sårbar når jeg ikke har noe sted å gjøre av
det vonde.. det virker nesten ikke verdt det.. ikke vært å stå imot trangen
etter kniven, fordi det gjør så vondt, og ting blir så mye enklere hvis jeg får
takla det sånn.. det er raskt, det er psykisk lindrende og jeg slipper å dra
inn andre.. tre ting på en gang.. hurra.. og siden jeg har så mye kontroll som
jeg har(med hva jeg bruker), er det er ikke noe problem om jeg begynner på
igjen.. det eneste er at jeg, som sagt, dytter smerten og problemene foran meg,
men det gjør ikke så mye for min del.. jeg føler meg ikke sterk nok nå til å
skulle klare meg gjennom alt dette akkurat nå… dessuten, jeg er på folkehøyskole,
dette skal lissom være det beste året av mitt liv.. jeg har ikke lyst til å
bruke det på denne kampen..

Jeg liker ikke tanken på å skulle gi opp, jeg har
jobbet sykt hardt for å komme så langt som jeg har kommet, med 3 ½ mnd uten
kniven.. men kampen har blitt så hard å kjempe, og det virker ikke verdt det
lengre.. dessuten har jeg lenge gått med følelsen at jeg ikke kommer til å
klare det uansett… at selv om jeg kjemper nå, kommer jeg til å komme til et
punkt hvor jeg ikke klarer det lengre.. og når jeg kommer til å sprekke en dag
uansett, hvorfor lide meg gjennom dette? Jeg blir kanskje sterkere, men det
virker ikke verdt all smerten det tar…

nå rekker jeg ikke skrive mer idag..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

den har blitt bygget,
skuffelse etter skuffelse,  stein for
stein… Muren har holdt meg trygg i mange år.. det er lett å gjemme smerten bak
muren min, slik at ingen ser den.. og jeg holder folk ute, slik at jeg ikke
blir såret.. jeg liker muren min.. eller.. jeg likte muren min.. jeg vil jo
ikke ha den der for alltid, jeg vil ikke alltid være alene bak muren min.. men
jeg er så fryktelig redd for å slippe feil folk inn, å la feil folk rive den
ned.. jeg har blitt såret så fryktelig mange ganger før, og jeg orker ikke det
mer..

men de siste halvåret har
det vært en som har villet bryte muren.. gutten med de brune krøllene.. jeg
ville aldri latt noen rive hele muren, det er jeg ikke klar for.. men han
fjernet forsiktig murstein for murstein.. lys som jeg ikke hadde sett på lenge
traff med spede stråler.. en murstein her og en murstein der forsvant, og det
ble lysere inne i muren min.. på en måte var det befriende, men på en annen
side var det fælt å kaste lys på alt jeg har holdt på plass innen for muren..
lyset falt på minner jeg ikke har villet tenke på, det traff følelser jeg ikke
har turt å nærme meg.. etter hvert ble hullene i muren større, og en dag turte
jeg å møte blikket hans.. jeg så hans blå trygge øyne gjennom et hull i muren
min, og jeg lot han se meg.. det var skummelt, men også deilig.. deilig å bli
sett, det er så få mennesker som veit, som har sett meg som den jeg er.. ikke
den hypre jenta som alltid smiler og ikke har en bekymring i verden, men den
usikre jenta med vonde minner og følelser som er så ille at jeg ofte tyr til
kniven for å få pause fra kaoset inni meg.. så vi fortsatte å fjerne
mursteiner, gutten med krøllene og jeg.. noen ganger dytter han hardt inn
steiner på steder jeg ikke ville ha noe lys.. noen mursteiner dyttet jeg på
plass igjen, mens andre lot jeg være… andre ganger var det jeg som dyttet de
ut, helt selv.. mens noen steder var muren så tykk at jeg måtte først dytte
litt, og så la han dra.. eller omvendt..

vi jobbet på muren min en
stund, vi to..

fjernet forsiktig
mursteinene, litt etter litt.. men så kom dagen da jeg måtte dra.. og nå sitter
jeg her.. gutten med de trygge øynene, det varme smilet og den omsorgsfulle
stemmen er i en annen del av landet.. og han må forbli der, og jeg må forbli
her.. og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre med hullene i muren min.. lyset som
skinner inn fra hullene, de skinner på vonde ting, vonde ting jeg ikke vil
tenke på.. jeg har lyst til å dytte steinene på plass igjen, slik at jeg
slipper å tenke på de vonde tingene.. men jeg veit at hvis jeg gjør det, kommer
det ikke til å bli noe bedre.. knutene kommer ikke til å løses om jeg ikke tar
tak i dem.. minnene kommer ikke til å slutte å gjøre vondt før jeg møter de..
jeg kommer ikke til å komme meg forbi fortiden min hvis jeg lar muren stå.. men
jeg har ingen nå som jeg ikke har gutten med krøllene.. han bodde nære
internatskolen jeg gikk på, jeg er nå hjemme.. ingen hjemme veit så mye.. ingen
hjemme veit om selvskadingen.. få veit at jeg har sliti, men de tror det er
over, for det er så lenge siden jeg har vist noe..

så jeg sitter her med
hullene i muren som jeg ikke orker å la noen se inn, med lyset skinner jo på
mange vonde ting, mye vondt har kommet til overflaten som jeg ikke veit hva jeg
skal gjøre med… veit ikke hvordan jeg skal takle dette alene..

jeg har jo telefon og
msn-kontakt med gutten med krøllene, men det blir ikke det samme uten de trygge
øyene, uten å være med han.. og har spør så lite nå, og som jeg har forklart
før, sliter jeg voldsomt med å selv si at jeg trenger å snakke..

jeg er alene.. inne i
muren..

           jeg og muren min.. 

                       som det alltid har vært..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde den verste følelsen da jeg våknet.. Jeg
er nok litt bitter for tiden, men jeg ønsker da ikke mannen død, jeg er jo glad
i han! Hvilke forferdelige mennesker drømmer sånt!?!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kommentarer som;

bare la vær å snakke du, da virker du smartere..

du har ingen empati i det hele tatt, du!

Jeg gidder ikke kjøre deg, du har så godt av å gå av deg det fettet..

Har du noen venner i det hele tatt?

Ingen kommer til å ville ha deg når du holder på sånn..

sitter hos meg, hele tiden, selv om det er lenge siden han sa flere av de.. eller bare de skuffede; åja, og blikket som forteller at han syns jeg burde klart bedre..

Og en ting er de gangene jeg ikke følger opp til forventningene hans, de andre gangene er like ille; når han bare ikke har forventinger i det hele tatt.. når han tror jeg ikke klarer noe som helst, når han tror jeg er dum som et brød.. det stikker like dypt..

Han er ingen dårlig far, han har blitt bedre.. han gjør sitt beste for lillebroren min nå, som har det vondt pga skilsmissen.. det er bare det at jeg forsvinner helt.. uansett hva det er, skal det gjøres til lillebrors beste, uansett hvordan min posisjon blir i saken.. og det er bra, jeg vil at broren min skal ha det bra, han er bare i ungdomsskolen enda, og ting er vanskelige nok for en gutt i puberteten fra før av.. og han har det tøft.. men, selv om det er bra at pappa ser at han ikke har det bra, stikker det litt hver gang pappa snakker om at lillebror sliter og at vi må gjøre hva vi kan.. pappa så nemlig aldri meg når jeg var deprimert og suicidal.. det er dumt å tenke på den måten, ingenting kan forandres, og jeg veit det.. det er egoistisk, jeg er fullt klar over det.. men følelsene går lissom ikke bort av den grunn.. ja, jeg gjorde det jeg kunne for å skjule det for mamma og pappa når jeg sleit slik, men pappa spurte aldri hvordan jeg hadde det engang.. pappa ser meg lissom ikke.. det er greit at han ikke gjør det nå, jeg veit han har det vanskelig.. men han har aldri sett meg.. ting jeg sier går alltid ut andre øret hos han.. du kan spørre han hva mine drømmer er, han har ikke peiling.. eller hva vennene mine heter, han aner det ikke.. jeg er seriøst nesten sikker på at han ikke kan fortelle deg hvilke linjer jeg gikk på vgs.. jeg fortalte han 5-6 ganger hva jeg skulle og hvor jeg skulle på ferie i sommer, men han spurte forvirret hvorfor i all verden jeg pakket..

Jeg veit at folk har fedre som er mye mye verre enn min.. han har kun slått en gang, og det var ikke hardt.. han har aldri misbrukt meg på noen områder.. jeg veit at han er glad i meg.. selv om han ikke alltid er så flink til å vise det..

Vi har aldri heller snakket om ting i vår familie.. jeg har ikke noe sunt forhold til det å snakke om ting, ikke i det hele tatt.. de ville aldri høre hvordan jeg har hatt det.. familien er jo de nærmeste man har ganske lenge i oppveksten.. der lærte jeg at de ikke ville høre.. derfor har jeg enorme problemer med å åpne meg helt.. og når jeg først gjør det ligger tankene i bakhodet hele tiden; tror du at de bryr seg om dine problemer? De vil ikke egentlig å høre på deg, de sitter her og håper du er ferdig snart.. de syns du syter, det veit du.. de tror ikke på deg, du tror du overdriver, de tar deg ikke alvor, de tror du gjør deg til for å få oppmerksomhet.. de driter da i hvordan du har det…! Disse tankene gjør at jeg er kjempe forsiktig når det gjelder å ta kontakt.. jeg snakker sjelden uten at de må spørre, noen ganger dra det ut av meg.. jeg er så redd for avisning, at de skal føle at jeg maser, at jeg skal være en byrde og at de skal snu seg bort.. det er så vondt.. en ting er å miste venner som bare kjente masken min, det er ikke så ille.. men at noen som kjenner hele meg snur ryggen og sier at de ikke orker meg, at de ikke takler meg, det er så sykelig vondt…. det har skjedd før, og det gjør stemmene i hodet enda sterkere.. Selvfølgelig stakk de, hva trodde du? Ingen kommer noen gang til å bli nok glad i deg til å holde ut dette, er du dum? Disse tankene gjør at jeg snakker mye mindre enn det jeg kanskje burde.. det er den klassiske; redd for å bli såret igjen, så jeg holder igjen.. jeg har jo noen som jeg snakker med, men det er uhyre sjelden at jeg tar kontakt og sier at jeg trenger å prate.. selv om jeg egentlig desperat trenger en akkurat da.. men da er jo min kjære blogg god å ha.. det skal jeg innrømme, denne måten å dele tanker på har gjort meg godt..

Jeg har lurt veldig på om jeg egentlig burde klart meg gjennom det som har skjedd meg uten selvskadingen.. hvis et annet menneske hadde gått gjennom det jeg har gått gjennom, ville de klart seg bedre? Er det jeg som er svak? Det er jo et gigantisk flertall av mennesker som ikke trenger og aldri har trengt kniven for å takle det vonde.. men jeg har kommet fram til at det kan hende jeg ikke har klart meg uten kniven er pga oppveksten min.. fordi jeg alltid har tenkt at det ikke finnes noen som vil høre på meg, har jeg veldig lenge sittet alene med det vonde… også sprakk bobla en dag.. jeg vil jo aldri få svar om et annet menneske ville klart å gjøre noe bedre ut av det vanskelige jeg har vært gjennom.. men jeg klarer ikke la være å lure..

Ja dette ble mange tanker på en gang.. ellers går det greit nok om dagen.. Har fortsatt ikke kuttet siden 15 juni (hurra ), men jeg har ikke klart meg helt uten befrielsen å kunne ha noe fysisk å fokusere på når det vanskelig herjer som verst.. jeg lugger, klyper og har kloret meg til blods noen ganger, men.. har klart å holde meg unna kniven, og ser på det som en seier! J Jeg sliter fortsatt mot trangen til å kaste opp.. jeg har fortsatt dager jeg ikke klarer å spise foran andre, fordi jeg føler at alle ser på meg og lurer på hvordan jeg kan ha samvittighet til å spise mer mat, slik jeg ser ut.. jeg har dager jeg ikke spiser meg mett, fordi jeg får så dårlig samvittighet av metthetsfølelsen.. jeg har ofte lyst til å begynne å spise lite og kaste opp igjen.. selv om jeg veit at det er en idiotisk måte å slanke seg på, selv om jeg veit at jeg vil gå opp igjen når matvanene går til normalt igjen.. jeg vet det er dumt, men samvittigheten sier noe annet, og den hører ikke på fornuften min.. men jeg skal nok klare å ikke gå ned den veien igjen.. er redd jeg ikke klarer å gå tilbake, slik jeg har klart før.. jeg harogså kjempelyst til å begynne å slanke meg vanlig, spise sunnere å trene, men jeg tørr ikke.. jeg har prøvd det før, men når jeg gjør det blir fokuset mer og mer på hva jeg spiser og hvor mye jeg trener, og det tar over til slutt.. jeg vet det kommer til å bli verre og verre, helt til det er tilbake der jeg var i juni, men mye trening, lite mat og oppkast.. og det vil jeg ikke, hvertfall ikke med det perspektivet jeg har nå.. så håper jeg bare ikke at den dårlige samvittigheten ovenfor mat tar over… skal nok klare meg gjennom dette…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tenk om jeg aldri finner noen som vil ha meg? Den tanken raser gjennom hodet mitt så fryktelig ofte for tiden, og den skremmer meg så fælt.. hva om jeg aldri finner noen som holder ut med meg? Jeg har hatt så mange venner gjennom tidene, som lover at de skal være der gjennom alt.. men når jeg åpner meg, og de ser hele meg, så stikker de.. når jeg forteller det som foregår inni meg, forsvinner de.. unnskyldinger på unnskyldninger drar de ut av livet mitt.. og dette er venner! Tenk på den stakkaren som må leve med meg til han blir gammel og grå..

Tenk om jeg aldri finner noen som kan takle all usikkerheten? Som er tålmodig med selvhatet? Som gidder å høre på alle mine rare tanker? Som holder ut at jeg tviler på at de egentlig har lyst til å være sammen med meg? Hvem vil elske en som ikke klarer å tro at noen kan elske henne? Elske en som ikke elsker seg selv? hvem orker å alltid måtte tenke over alt de gjør og sier, tilfelle jeg tar det feil? Hvem kommer til å orke å rive ned muren jeg har satt opp? Hvem har lyst til å leve med et menneske meg? Jeg ville ikke hatt lyst til det.. Jeg har problemer nok med å holde ut med mine paranoider, mine tvangstanker, mitt selvhat, mine tanker, mine minner, mine berg-og-dalbane følelser, mitt liv…

Tenk om jeg aldri finner noen som vil ha meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har tenkt mye på det forholdet i det siste, mellom meg og arrene mine.. jeg har jo ikke kutta siden 15 juni (HURRA, go me!!! )så jeg trenger jo ikke ha svettebånd e.l for kuttene lengre..men arrene er jo der.. de er ikke så forferdelige stygge, men de syns.. og har du vært borti selvskading skal det ikke mye til for å skjønne hva den berde stygge rosa stripen og de hvite stripene her.. jeg har lurt mye på om jeg skal vise de eller ikke..

på en måte skammer jeg meg noe fryktelig, og har ikke lyst til å vise armen i det hele tatt.. det er så mange som har innstillingen; åja, emo, opperksomhetssøker.. jeg prøver å ikke bry meg om hva andre syns, men det er ikke lett.. jeg skammer meg over armen min..

men på en annen side, er jeg drit stolt av å kunne endelig vise armen min igjen! jeg har aldri klart så meg så lenge før, og jeg er stolt og glad over at den er uten kutt…! å klare meg uten kniven er det vanskeligste jeg noen gang har gjort..

bullshit, kan du si… overdramatisk, pyse, emo… bare ikke gjør det!

du aner ikke hva du snakker om.. min opplevelse av selvskading kan sammenlignes med finger og ild.. du kan ta et stearinlys, og sakte ta fingeren lengre og lengre ned mot flammen.. du kan si; jeg skal ikke ta den bort, jeg skal ikke gjøre det.. men smerten kommer til å bli mer og mer intens.. du blir mer og mer desperat etter å få smerten bort, og du veit at alt du trenger å gjøre er å fjerne fingeren fra flammen.. når smerten er så stor, og du bli så desperat, spiller det ingen rolle om du istad sa; jeg skal ikke ta den bort.. slik er det med meg, bare psykisk smerte istede for fysisk.. jeg kan si; jeg skal ikke kutte meg.. jeg kan klare å la vær, det er ikke som om noe annet tar over meg.. men når jeg sitter der og kjenner på de vonde følesene, de vonde tankene, de bygger seg opp og blir mer og mer intense.. og jeg veit at jeg kan få de bort, alt jeg trenger å kutte, slik at jeg har noe annet å fokusere på enn det vanskelige som går gjennom hode mitt..

det er ikke bare å ikke kutte..

så, det å ha kjempa meg gjennom disse vonde tankene og følelsene uten å kutte er en vanvittig prestasjon for meg! jeg er stolt over å ha klart det, jeg er stolt over å kunne vise armen min igjen.. for meg er ikke arrene et tegn på svakhet, men et tegn på styrke.. jeg har hatt det tøft, og selvskadingen var måten jeg takla det på.. jeg kunne gitt opp å prøve, jeg kunne gitt meg hen til selvmordsforsøk, men jeg har kjempet.. jeg leste en gang et dikt om ei som beskrev arrene som "battle scars".. det syns jeg beskriver det.. arrene er arr jeg har fått i min kamp mot livet.. du som har lest hele eller deler av bloggen min veit at det har vært en hard kamp

så, jeg veit ikke hvordan du ser på mennesker med tydelige selvskadingsarr… om du griner på nesa, om du dømmer de for svake eller hva du gjør.. men neste gang du ser en, vit hva slags kamp som ligger bak de arrene, og at personen kan vise de, sansynligvis betyr at de har vunnet kampen.. hvertfall for nå..

jeg veit ikke om jeg har kutta for siste gang.. jeg aner ikke om jeg kommer til å sprekke.. men akuratt nå vil jeg gjerne nyte seieren, uten å få rare blikk fra kolleger, og stirring fra folk på kafe.. jeg vil være meg, selvskadingen er en del av meg, og vil alltid være det.. men jeg ser på mine battlescars på en seier, de menneskene som ga meg de fæle minnene og tankene har ikke like stor makt over meg lengre.. og jeg håper at du som leser dette kan se på oss med hvite og rosa striper, litt anderledes neste gang..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

livet er..blæh… jeg jobber, noe som ikke
all verden.. så kommer jeg hjem til dette galehuset… pappa må ha slutta å ta
anti-deprisiv pillene sine.. han spiser nesten ikke, og er enten sint eller
deppa.. han trenger lissom meg til å være den positive, men jeg orker det
ikke… jeg kjemper mot kuttetrangen.. jeg kjemper mot trangen til å begynne å
kaste opp maten igjen.. jeg er tilbake på tankene rundt vekta mi.. jeg får
dårlig sanvittighet når jeg er mett.. jeg hater å spise foran andre, for jeg
føler alltid at alle tenker; "hvordan kan HUN spise det? hvordan kan hun
spise så mye? hun burde tenke på vekta si..!" jeg skifter ikke på bådet
mer, for der er det speil.. jeg har ikke bada i hele år.. jeg hater synet av
meg selv i så lite klær.. en del av meg får dårlig sanvittighet for at jeg
føler så sterkt på dette… mange på min alder veier over 100 kg, og her klager
jeg på mine 70.. men jeg klarer ikke å se forbi det.. jeg vet det er dumt å
sulte seg å kaste opp maten, det visste jeg når jeg gjorde det.. jeg visste
godt at selv om jeg gikk ned, kom jeg til å gå fort opp i vekt når jeg begynte
å spise igjen.. og det var jo det som skjedde… jeg gikk opp igjen når jeg
slutta med sultinga og spyinga.. jeg vet det kommer til å skje hvis jeg
begynner igjen.. men jeg hater meg selv så fælt, så får så dårlig sannvittighet
av mat.. jeg klarer ikke la være å ha lyst til å kaste opp igjen.. jeg hater
dette…

så her ligger jeg, klokka er kvart på 2 om
natta.. jeg la meg for 3 timer siden.. jeg skal på jobb, vekkeklokka ringer om
4 timer.. jeg har akuratt grått i 20 minutter.. jeg er så sliten av disse
nettene.. jeg vil ikke disse nettene mer… jeg legger meg tidlig, men får ikke
sove, alt for mange tanker.. jeg er lei av å ikke vite.. ikke vite om pappa får
kjøpt et nytt sted å bo her så jeg må flytte fra vennene mine, ikke vite om jeg
kommer til å klare å stå imot kutte og spytrangen, ikke vite om broren min
kommer til å bli bedre, ikke vite om pappa drar tilbake på jobb, ikke vite noe
som helst.. det er om nettene disse tankene fanger meg, og jeg ligger 2-3 timer
hver natt, kommer ikke unna de, jeg hater å være fange i mitt eget hode, jeg
hater det..

Beklager at dette ble et fryktelig
negativt innlegg.. jeg er bare så utrolig lei, og jeg har ingen å snakke med
for tiden… så.. da hjelper det å lette på trykket her inne..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vel på tide at jeg oppdaterer litt
her… I da, 15 juli, er nemlig en spesiell dag.. jeg skal fortelle hvorfor
litt senere..

Jeg er nå kommet hjem fra internatskolen..
det er ikke så veldig alrigth.. pappa går på anti-deprisive piller.. han tror
dessuten at lillebroren min også er deprimert.. jeg vet ikke jeg ass.. jeg vet
ikke hva som kjennetegner deprisjoner.. men han sitter nesten bare hjemme, og
er nesten aldri med venner.. og han er så sint hele tiden.. og nå må vi selge
huset, fordi mamma ikke gir seg… hun er så bitter og skal ha alt hun kan gå
tak i..hun truet med rettsak, men pappa orker ikke mer.. så huset selges for å
betale mamma pengene hun vil ha.. så broren min og pappa går rundt og depper,
og jeg skal liksom være den positive.. det er ikke jeg flink til…

Ellers går dagene til jobbing.. jeg har
jobbet helt siden jeg kom hjem, og skal jobbe til 2 august.. så ukedagene går
til det, og i helgene gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra huset, så
har vært å besøkt venner og slikt.. så det går mest i jobb og venner..

ellers prøver jeg jo å slutte med
selvskadingen.. jeg har følt meg ekstremt alene, for ingen hjemme vet om
selvskadingen.. jeg begynte i januar 06, men holdt det hemmelig til september..
og da hadde jeg begynt på internatskolen, så ingen hjemme vet om det.. og jeg
vet ikke om noen her som jeg kan fortelle det til.. så jeg har følt meg veldig
alene.. MEN, den gode nyheten:

Jeg har ikke kuttet meg på 1 måned i
dag!!!!!!!

J Jeg har aldri klart meg så lenge før!
Det har uten tvil vært det vanskeligste jeg noen gang har gjort, men det gjør
det bare til en enda større seier! måtte bare dele det med dere!! ^^,

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sier ikke noe mer, bildet snakker for seg selv..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

   lie     today

And

      I    got

   through         this         day

                  No one

saw

     t h r o u g h

 my

     games

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg dette burde funke ganske greit.. jeg trenger så desperat noe å like ved med selv…. jeg er ca 170 og og veier 75 kilo.. jeg trenger noe å like ved med meg selv, ellers kommer jeg til å gå i veggen.. hunger hurts, but starving works..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skulle ønske dette kunne være en gledespost.. at jeg kunne fortelle dere at ting går bedre..men de gjør ikke det.. bare i går kutta jeg 5-6 ganger i løpet av dagen.. jeg er så lei av å ha det vondt.. jeg er lei av netter uten søvn.. jeg er lei av mareritt.. jeg er lei av flashbacks.. jeg er lei berg og dalbane følelsene mine.. jeg er lei av at en harmløs spøk fra klassekamerater raser hele verden min.. jeg er lei av at jeg ikke kan se på TV uten at et eller annet trigger minner som gjør vondt…

jeg har begynt å gå tilbake til tanker jeg hadde når jeg var mindre.. da jeg var liten tenkte jeg ofte at det kunne da ikke være sånn at jeg måtte være meg resten av livet.. jeg trodde at før eller siden kunne man bytte, slik at jeg kunne være en annen, istede for meg.. det var for urettferdig at jeg måtte være meg resten av livet mitt.. det håpet gikk jeg med til 5 klasse… da kom min første jeg-vil-dø periode.. jeg hadde aldri i livet turt å gjort noe, men jeg hadde et intenst ønske om å få lov til å dø.. det var verst rundt juletider.. jeg husker at jeg gråt hver i kveld i hele ferien, fordi jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare meg etter jula.. i desember hadde jeg jo nemlig hatt lys pga adventskalenderen mamma hadde laget til meg.. jeg hadde hatt noe å glede meg til hver dag… men når julen var over hadde jeg ikke det lengre, og alt virket håpløst.. den andre selvmordsperioden var i 9ende.. jeg hadde gått i flere måneder å prøvd å dø ved en "ulykke".. jeg gikk ute om nettene (det var vinter og mørkt) i svarte klær, uten refleks og håpet at noen ville kjøre på meg… jeg satt å ba til gud om at bussen jeg satt på ville kræsje.. jeg var ekstremt egoistisk, jeg vet det, men jeg klarte ikke se forbi den sinnsyke smerten jeg bar på.. tankene fortsatte å spinne, og uten at jeg helt vet åssen det ble sånn, sluttet spørsmålet å være om jeg skulle ta selvmord, og begynte å bli når og hvordan det skulle skje.. men jeg var feig.. jeg var så sykt redd for å overleve.. jeg hadde en gang jeg stod på andre siden av broen der jeg bor.. men det kom noen, og jeg var så redd at de skulle finne på å hoppe etter så jeg løp..

jeg leter etter håpet jeg hadde i 5 klasse.. jeg skjønner jo at det ikke går ann, men det hadde vært så deilig å få bytte liv med noen.. å få være ei lykkelig jente.. ei som har en gutt som elsker henne.. ei som har mange venner.. ei som er smart og morsom.. ei som er pen.. ei som ikke har en vond fortid som tynger som en 2000 kilo tung stein.. jeg skjønner jo at ingen har perfekte liv, men.. fy så deilig det hadde vært å komme bort fra meg selv, bare en dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg klarte meg en hel uke uten å skade meg.. meg i går sprakk jeg… jeg er så lei denne berg og dalbanen i livet mitt.. spesielt nå om dagen.. jeg løper rundt og smiler og ler, og er kjempe hyper.. alle tror det går bra, at jeg har det bedre.. men sannheten er at jeg bare gjør alt jeg kan for å holde de vonde tankene borte.. når jeg smiler og ler og later som om alt er bra, er jeg lykkelig en stund, fordi jeg lar være å tenke på hvor fucka up alt er.. men når natta kommer.. jeg hater natta Det er da alt tar meg igjen… det er da kuttetrangen kommer.. og det er da jeg er helt alene.. og jeg blir så redd når jeg er alene, for da merker jeg hodet mitt..
jeg er fanget inne i hodet mitt, og det er ingenting jeg kan gjøre for å komme meg bort fra meg selv… og det gjør meg så fortvilet…! selv om jeg har venner som jeg vet er der for meg, kan de ikke hjelpe meg når jeg kjemper mot meg selv.. det må jeg gjøre helt alene, og det skremmer meg.. jeg taper så ofte.. til de vonde tankene, til selvhatet, til gråten, til selvskadingen.. alt det positive jeg har blir slukt av mørket.. jeg blir gal.. jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg blir vettskremt av tanken at jeg må deale med mitt eget hode resten av livet mitt.. at jeg faktisk aldri får mulighet til å rømme fra meg selv.. og det er så fælt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Behind the smile

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

Behind the mask are the feelings

                                            that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

Tips oss hvis dette innlegget er upassende